Russisk calamari and the sundance kids

Spanske fluer er ikke bedre enn norske. De surrer rundt oss hele tiden og til slutt måtte vi dra til Chinabutikken og rekvirere smekke. Der er de så billige at vi kjøpte fire og tre par briller. Selvsagt helt håpløse å bruke i lengden, men der og da så vi som hauker gjennom dem.
Her i Spania er det mange ting som fungerer bra og mange ting som ikke funker i det hele tatt. Ta arbeidsfolk som skal komme og ordne noe i hagen. De lover i løpet av uken og kommer i begynnelsen av neste. Det kalles manjana og er en del av den spanske kulturen.Flyplassen i Alicante som tar imot og sender oss avgårde, fungerer veldig bra. Her er det lite tull og mye folk. Starbucs har nydelig kaffebar mens du venter på avgang.
Det er varmt i sjøen om dagen. Middelhavet holder 27 grader. Kjenner nesten ikke at du er i vannet. Vårt soloppvarmede basseng holder 24.

Så har du den dagen vi skulle ut og spise etter en tur på stranden i den lille byen Guardemar. Vi vandet gatelangs og lette etter et passende sted da vi plutselig landet på en russisk nyåpnet fristende sak med lekre møbler og stramme knuter i håret bak.
Jeg bestillte omelett og fikk servert to speilegg og en neve pommes frites. Min svigesønn bestilte blekksprut. Det er noe av det minst appetittlige jeg har sett på et fat i hele mitt liv. Et kvarter etter kom tilbehøret som var åtte småpoteter på en plate med saus på toppen. Min datter bestilte salat med artisjokk. Ingenting var behandlet eller kokt. Klage ble lagt inn til damen med dult i håret og russisk smil. Tallerken ble tatt med til kjøkkenet og kom tilbake senere med kokt artisjokk, en avgjort forbedring. Mine kone hadde også salat, men den va faktisk gei nok.
Da var det at min svigersønn ville ha et glass øl for å svelge ned blekkspruten. Damen med dult å håret tok imot bestillingen og kom tilbake med øl i typen lite melkeglass.
Da alle var ferdig med tyggingen, kom dultedamen og spurte om vi ville ha dessert. Vi takket høfling nei og så fram til å komme oss i vei. 65 Euro fattigere og en erfaring rikere ruslet vi bortover fortauet og kommenterte dagens resturantopplevelse.

Advertisements

Appelsiner er ikke bare bare……

falskeappelsinerSolen kommer fort opp i Spania. Hanen galer lenge og tidlig her i nabolaget. Hundene bjeffer om natten, men hester er sjeldne å se. Vi håper på et esel. Det foregår ting i sitronlundene om dagen. Grener blir hugget og brent. Asken daler ned på terassen vår i store flak, men det er bare sjarmerende.
Sure er de, men så veldig høyt henger de ikke , så vi har alltid nok sitroner. På andre siden av bassenget vokser appelsiner. Et tårn av kasser et stablet og det er like før innhøstningen begynner tror vi.
Det koster noen få €uro for en stor sekk og har du presse, kan du drikke litervis til frokost hver eneste morgen til kroppen bobler over av C- vitaminer og du blir sittende på dass til langt på dag.
Men tro ikke at alt du ser og spis ikke alt som ser godt ut. Sigrunn plukket en appelsin av et bugnende tre som sto fristende i veikanten en dag vi var ute og gikk tur i nabolaget. Vii så frem til en nydelig lesk, var tørste må vite, hadde gått langt. Saften rant da vi skrellet den oransje frukten og Sigrunn rev ut en båt.
Hun er ikke kresen, hun her fra landet og spiser vanligvis alt som blir servert, men her møtte hun veggen. Den saftige appelsinen var så sur og bitter at den rett og slett ikke egnet seg for verken gane eller mage, snarere grøftekanten.
– Fytti katta, sa hun og kastet fra seg hele greia.
Jeg hadde sette grimasene og sto over smaksprøven.

Saken er at alle appelsiner ikke egner seg til spising, noen passer bedre til marmelade.

Golf for alle pengene por favor

geggegolfFor 13 år siden begynte jeg å spille golf. Jobbet meg ned til 7,3 i handicap og ble en habil utøver, blant de beste i klubben. Den norske vinteren på Vestlandet er som kjent temmelig snøløs, våt og kald. Golf ble dermed en tvilsom fornøyelse i store deler av året.

Løsningen var å dra til Spania, som fristet med åpne baner og klima som en fin norsk sommer hele vinteren. Som sagt så gjort. Alt var vel og bra, helt til vi skulle betale greenfee. Altså prisen for en runde golf. 80 €uro, var ikke uvanlig. Ettersom jeg på den tiden vanligvis brukte rundt 80 slag på en runde, ble det omtrent 1 €uro pr slag. Sykt dyrt, spesielt for oss som hadde ambisjoner om å spille golf hver dag i noen uker. Det begynte å gå tått med økonomien i Spania, alle trodde at nå ville også prisen på en golfrunde gå ned.

Å langt i fra. Spanjolene gjør det motsatt. Når alt går ad dundas, setter de opp prisene, slik at finanskrisen blir enda større. Men litt gress har de vært nødt til å bite i. I dag koster en runde golf 50 €uro på de fleste baner. Om du skal ha golfbil kommer den i tillegg. 
Med andre ord betaler du ca. 450 kroner for en golfrunde og har du med kona blir det 900 kroner. 4 dager i uken blir 3600 kroner, skal du ha golfballer, noe å drikke, noe å spise og kanskje en hanske drar det seg fort i 20 €uro til. En måned med golf koster altså 14400 kroner, pluss, pluss.

En runde på Valderama koster 350 €uro, altså hinsides all fornuft, men jeg kjenner mange som har tatt en runde, bare for å kjenne på forholdene. De gjør det ikke igjen.

Jada du kan melde deg inn i Los Amigos golfklubb og få noen fattige €uro i rabatt, men det utgjør svært lite i det store og hele. Finanskrisen i Europa har rammet Spania kraftig og fremdeles er det store kupp å gjøre om du er på jakt etter hus eller leilighet ved Middelhavet. På de spanske golfbaner er det stort trykk og fullt av elleville golfsugne tyskere, engelskmenn svensker og nordmenn som er mer enn villig til å betale 500 kroner for en runde golf. Vi er nyttige idioter og spanjolene bare ler.
Mens arbeidsledigheten er skyhøy og folk må suge på labben, lever golfbaneadelen på den grønne gren og vil ingen ende ta. Pengene flommer inn og senor Golf Gomez ler hele veien til banken. Og vi? Vi drar utfortrødent til Spania flere ganger i året og forbanner greenfeeprisene mens vil drar Masterkortet og bestiller ny teetime. For det må spilles golf, koste hva det koste vil.

Leiebil og senorita med tillegg i prisen por favor

DSC04522Før i tiden hadde du bil, eller så hadde du ikke. Hvis du ikke hadde, tok du bussen eller kjørte moped på jobb. Hver og en hadde nok med sin doning og takgrinden hang fast med sugekopper. 
I dag er det helt vanlig å leie bil, med røykeforbud og riper i lakken. Det er big business. Folk betaler i søkk og kav for å ha en leiebil stående, mens de bader i Middelhavet. Mange flyr til Spania for en råbillig penge og synes de har gjort et kupp hver gang landinghjulene deiser i bakken i tyrefektingen og paelaens hjemland.

Men det er i beste fall en klimatisk illusjon. Med dagens teknologi er allerede leiebilen kjøpt og betalt over nettbanken hjemme i stuen, til musikk fra knitrende bjørkekubber i peisen. Du skal bare hente nøkkelen og så er saken biff, spansk leiebilbiff. Med koffert på hjul, står du høflig i kø. Etter at du har vist frem kvittering, pass og sertifikat, begynner spetakkelet og ditt første møte med de dårlige tidene. Du trenger ekstra forsikring, sier damen i svart, som for anledningen snakker dårlig engelsk. Jammen jeg har jo betalt forsikring, sier du og peker på kvitteringen.
– Du må ha kaskoforsikring, så slipper du å bekymre deg hvis noe skjer med bilen, sier damen og ser strengt på deg. – Ja, men….. Bilen har full tank og den må du betale. Til gjengjeld slipper du å levere bilen tilbake med full tank.
– Min kone vil gjerne også kjøre bilen, er det i orden eller?
Ingen problem, hun kan kjøre bilen, mot et lite gebyr.
– Herregud, jeg blir flådd, sier jeg høyt og håper det står i nordmann i nærheten som hører hva jeg sier.
– Hva koster så all denne herligheten? spør jeg damen i svart.
– Det blir 165 Euro!
– Hva????
Damen skriver og peker på lommeboken. 165 «smakkers» har hun elegant plusset på leien jeg trodde jeg hadde betalt på nettet. Opp med Masterkortet og pin koden takk.
– Er det riper eller bulker på bilen?
– Det spiller ingen rolle, for nå har du full forsikring, sier den sorte damen med alvorlig mine igjen.
Så er det trekning av bil fra kurven med nøkler. Damen trakk en rød Nissan Micro med riper i lakken, slitne dekk og kjørekomfort, not.
Jaggu stakk senoritaen av med 1300 norske kroner i tillegg. Kuppet jeg hadde gjort med 1900 kroner for en måned, ble til 3200 og plutselig sto vi der ved siden av et «tyttebær» av en bil og hadde betalt omtrent det samme vi ville gjort for en hvilken som helst annen bil. Ja med prisene på bruktbil i Spania kunne vi nesten kjøpt en gammel sliter.
Neste gang skal jeg møte opp og be om å få en leiebil over disken. Dersom jeg ikke er fornøyd med prisen, går jeg til neste selskap. På flyplassen i Alicante ligger de på rekke og rad. Kaffe og øl fremdeles er billig her i Spania.
Leiebil er også billig, men se opp for senoritas med alvorlig mine og betalingsterminal når du skal hente bilen.

På “bassekanten” i Spania den 16. mars 2014

badetempDagens meteorologiske fullmånekrumspring fant sted på bassengkanten i El Raso, ikke langt fra Guardemar i Spania. For første gang i år målte vi temperaturen i vannet, med et innetermomter påmontert vekter og en lang strips.

Etter uendelige minutter med venting, dro vi opp gradestokken og der sto det klart og tydelig 17 grader.
For oss nordmenn er dette anstendige celsius i de norske fjorder på en fin sommerdag. Da nøler vi ikke med å jumpe i sjøen med badehette og rope – herlig – mens vi spreller med benene og utøver en slags ryggsvømming.
Vårsolen fortsetter å steke. I morgen blir det kanskje 18 og da blir det i alle fall bading, kanskje.