Før i tiden hadde du bil, eller så hadde du ikke. Hvis du ikke hadde, tok du bussen eller kjørte moped på jobb. Hver og en hadde nok med sin doning og takgrinden hang fast med sugekopper.
I dag er det helt vanlig å leie bil, med røykeforbud og riper i lakken. Det er big business. Folk betaler i søkk og kav for å ha en leiebil stående, mens de bader i Middelhavet. Mange flyr til Spania for en råbillig penge og synes de har gjort et kupp hver gang landinghjulene deiser i bakken i tyrefektingen og paelaens hjemland.
Men det er i beste fall en klimatisk illusjon. Med dagens teknologi er allerede leiebilen kjøpt og betalt over nettbanken hjemme i stuen, til musikk fra knitrende bjørkekubber i peisen. Du skal bare hente nøkkelen og så er saken biff, spansk leiebilbiff. Med koffert på hjul, står du høflig i kø. Etter at du har vist frem kvittering, pass og sertifikat, begynner spetakkelet og ditt første møte med de dårlige tidene. Du trenger ekstra forsikring, sier damen i svart, som for anledningen snakker dårlig engelsk. Jammen jeg har jo betalt forsikring, sier du og peker på kvitteringen.
– Du må ha kaskoforsikring, så slipper du å bekymre deg hvis noe skjer med bilen, sier damen og ser strengt på deg. – Ja, men….. Bilen har full tank og den må du betale. Til gjengjeld slipper du å levere bilen tilbake med full tank.
– Min kone vil gjerne også kjøre bilen, er det i orden eller?
Ingen problem, hun kan kjøre bilen, mot et lite gebyr.
– Herregud, jeg blir flådd, sier jeg høyt og håper det står i nordmann i nærheten som hører hva jeg sier.
– Hva koster så all denne herligheten? spør jeg damen i svart.
– Det blir 165 Euro!
– Hva????
Damen skriver og peker på lommeboken. 165 «smakkers» har hun elegant plusset på leien jeg trodde jeg hadde betalt på nettet. Opp med Masterkortet og pin koden takk.
– Er det riper eller bulker på bilen?
– Det spiller ingen rolle, for nå har du full forsikring, sier den sorte damen med alvorlig mine igjen.
Så er det trekning av bil fra kurven med nøkler. Damen trakk en rød Nissan Micro med riper i lakken, slitne dekk og kjørekomfort, not.
Jaggu stakk senoritaen av med 1300 norske kroner i tillegg. Kuppet jeg hadde gjort med 1900 kroner for en måned, ble til 3200 og plutselig sto vi der ved siden av et «tyttebær» av en bil og hadde betalt omtrent det samme vi ville gjort for en hvilken som helst annen bil. Ja med prisene på bruktbil i Spania kunne vi nesten kjøpt en gammel sliter.
Neste gang skal jeg møte opp og be om å få en leiebil over disken. Dersom jeg ikke er fornøyd med prisen, går jeg til neste selskap. På flyplassen i Alicante ligger de på rekke og rad. Kaffe og øl fremdeles er billig her i Spania.
Leiebil er også billig, men se opp for senoritas med alvorlig mine og betalingsterminal når du skal hente bilen.
Den spanske flue 